Svein følte seg litt ensom i sitt hvite lille hus på Kamperhaug, og tenkte det kunne være en god idé med et husdyr. Siden han var glad i å prate, falt valget på en papegøye.
Men, det hele ble ikke helt som Svein hadde håpet, for papegøyen han fikk i hus var fæl i språket. Det kom banneord i annen hver setning, og den gjorde stort sett ikke noe annet enn å kjefte dagen lang.
Svein på sin side prøvde det beste han kunne å lære opp papegøyen til å være en god «Sørlending» med dempet språk, men uansett hva han gjorde var det kun skjellsord å få tilbake.
Selv ikke trusler om det ene og det andre hjalp på oppførselen, og til slutt gikk det så langt at Svein fulgte opp den siste trusselen om å kaste papegøyen i fryseren om den ikke endre seg.
De første minuttene hørte Svein at kjeften gikk i ett husdyret selv innenfra fryseren, men så ble det stille. Etter et par minutter ble Svein redd for at han hadde gått for langt, og at han hadde drept papegøyen sin. Men, da han løftet lokket viste det seg at det ikke var tilfelle.
For ut av fryseren gikk papegøyen med forsiktig skritt, og endringen i oppførselen var radikal. Hvert ord den sa var høflig og velartikulert, og det var ikke måte på hvordan den unnskyldt sin tidligere oppførsel. Gang på gang beklaget den, og sa at han aldri mer skulle snakke stygt på noen som helst måte.
– Men, sa papegøyen etter hvert. – Det er en liten ting jeg lurer på. Så kunne du være så snill å fortelle meg hva for noe galt den kalkunen hadde gjort?
